Last call for Frankfurt.

mars 24, 2010

Jeg er klisjen: Mørke solbriller innendørs på flyplassen. Ipod i ørene. Striper langs kinnene. For første gang på to uker, alene.

Frokosten på hostellet var surralistisk. Vivaldi skingrende over høytalerene. Blomstrete trekk over kurvstoler. I stedet for tapet: speil på alle vegger.  Appelsinjuicen smaker klor. Eggerøren klisterer seg til gaffelen. Jenny, Grace og jeg. Vi drar slappe vitser. Ler. Blir stille. Ler. Blir stille. Ler.

Jenny må dra først. Vi følger henne til busstoppet. Leppen skjelver i små rykk, men jeg prøver å skjule det bak et gjesp. Hun klemmer Grace. Så klemmer hun meg. Hun forsvinner fort inn i rekken bak gule dører. Solbriller dekker øynene hennes. De dekker mine.

Grace og jeg går tilbake til hostellet. Blir stoppet av en politibil. Blir fortalt at vi ikke burde gå på gaten. Dodgy area. Do not walk these streets. Vi er snart fremme. Går på rommet. Pakker det siste. Setter oss ved bassenget. Ser på flyene som passerer like over oss. Jeg teller 12. Drar vitser igjen. Om alt vi har gjort: Den gamle damen vi overtalte til å danse på baren. Snømannbygging i Grand Canyon. Piercingen. Latterkrampene. St. Patricks Day. Latterkrampene.

Det er tid for å dra. Vi tar bussen vi også. Grace må gå av først. Jeg sier jeg ikke skal gråte. Det hjelper ikke. Hun forsvinner i bakspeilet. Det er ingen andre igjen i bussen. For første gang er jeg ensom. Solbriller innendørs. Striper langs kinnene. Ipod i ørene. Check in. Last call for Frankfurt.

Kommer jeg meg hjem?

mars 22, 2010

Shit. Shit. Shit.

Det er streik. Ingen har fortalt meg at det er streik. Jeg hadde lett kommet på flyplassen, funnet ut det ikke var noe fly. Typisk Lise-stil. Stress. Stress. Stress. Har ikke fått noen mail eller noe fra reiseselskapet. Shit. Shit. Shit. Jeg drar i overmorgen. Jeg sover på stranden i morgen. Ikke noe internett. Stress. Stress. Stress.

To be continued……

Blekk

mars 22, 2010

rrrrrrrrrrrrr.

En durende, monoton lyd som får det til å klø i beina mine. En frysning går fra toppen av kraniet til bak knærne. Plutselig virker luften tynn og klam. En tykk dame med gulbleket hår og rød leppestift smiler bak skranken. What can I do for you, guys? Tatoveringene hennes dekker nesten alt av huden, bortsett fra ansiktet. Mesteparten i farger. Hun sier hun elsker engelsk aksent og imiterer oss med en lys, sprakete stemme. Jeg ler, men føler at jeg kommer til å gå i bakken. Lyden er der fortsatt. rrrrrrrrrrrrrrrr

Vi ber om å få se portofolien for skrift. Allright, ladies. Vi blar, finner rett font. Jeg sier jeg vil ha Sorbaria Sorbifolia L skrevet på innsiden av håndleddet. I en enkel font. Inget viss vass. Bare sort. Straight up. Hun ber meg skrive det på en lapp. Hun gir det til en mann med grått langt skjegg. Right, sier han bare og går for å lage en mal.

Damen begynner å snakke med aksent igjen. Alle i studioet ler. De andre tatovørene begynner å kakle med engelsk aksent de også. Jeg er fanget i en Monty Python parodi. Komisk. rrrrrrrrrrrrrrr. Want some tea, dear. rrrrrrrrrrrrrr. Oh, jolly good. rrrrrrrrrrrrrrrrrrrrr. I fancy some suger with that tea. rrrrrrrrrrrrrrrrrrrrrr

Mannen kommer tilbake. Han har puttet snirkler rundt bokstavene. Jeg liker det ikke.

– I think it´s too big for me. Can you make it smaller, please? I don´t want it to show as much.
– No, mam. It has to be that size, otherwise it will just be bloggy when it gets older. If you want it on you wrist, it has to be that size.

-Oh. Jeg ser på den. Prøver å tenke på om jeg kan ha den noen annen plass. Nei.

Thank you, but no thank you.

rrrrrrrrrrrrrrrrrr. Jeg går ut. Luften i Haight Ashbury er kald og lett. Jeg venter med blekket til Norge.

mars 20, 2010

Det blinker i lyspærer. Showgirls! Girls! Girls! Girls!
Blackjack! 99 cent Margaritas! Win a Ferrari! Play Big, win Big!

Jeg har tatt av meg skoene. Tærne er røde fra all gåingen og en vannblemme blåser opp på lilletåen. Det gjør vondt å gå, men asfalten er kjølig mot sålene. En Bloody Mary demper tømmermennene fra gårdagen. Jeg har tatt runden: Bellagio, Caecars Palace, Paris, New York! New York!, Encore og nå: Wynn. Klokken nærmer seg tolv og vi skal mot den gamle delen av Vegas. Den mer skitne delen. Old Vegas.

En brud står alene foran inngangen til kasinoet. Røyker. Venter på limosinen. Piller nervøst på negellakken. Taxien vår kjører opp. Jeg sier Congratulation til henne før jeg setter meg inn.

Vår taxisjåfør, Starr, har en ny passasjer i frontsetet. Hennes mørke krøller henger stivt til midjen. Jeans og pastellfarget skjorte. Lange vipper. Høye heller. Hun er søt.
Hi, girls. I´m Cody! Hun smiler. Retter på krøllene. Leter etter penger i bagen. Det blinker i noe skinnende nedi det mørke rommet. Det må være kostymet hennes.

Cody er på tur på jobb. Stripper på verdens største strippeklubb. På en treg kveld tjener hun 3000 dollar. På en god kveld: 10 000 dollar.  Da er jobber hun på VIP rommet.Vi prater om videre om været, før hun hopper av på baksiden av et stort rom. Starr roper » I hope you get the VIP room all night, babe!» Cody smiler og forsvinner inn bak en stor grå metalldør. Les resten av dette innlegget »

Soloppgang

mars 16, 2010

Det ligger en grå dis over dalen. Kulden er så skarp at den skjærer i nesen. Solen ligger og tipper på horisonten. Klokken viser fem.
Til og med øynene kjennes kalde. Det er små riss av rødt rundt pupillen. Alle andre har sovet godt. Endelig en seng å sove i. Men jeg har likt å sove på bakken de siste dagene. Utendørs. Stjerner som gløder i sølv. Lukten av bål og hest. Morgenkaffe og sjokoladekake stekt over åpen ild. Den myke madrassen kjenntes ukomfortabel. Men badekaret på hotellrommet er allerede tatt i bruk.

I går tilbrakte jeg natten i en Hogan. En indianerhytte i Navaho Nation. Hele natten drev jeg ut og inn av drømmer som fortalte meg om ånder, fugler som byttet ham, solformørkelser. En underlig natt. Kan ikke huske sist gang søvnen har vært så dyp. Klokken halv fem rant solen opp over de røde klippene og tinet opp den frosne, fine sanden. Frosten hadde ligget siden gårdagen- jeg danset en indianerdans sammen med en gressdanser, og det begynte å snø i store våte flak.
Hele dagen var vi rundt i ørkenen. Jeg klarte ikke å holde meg: sprang rundt, hoppet over tørre gresstuer, klatret i berget og svaiet lett i et tre som hadde fått barken blåst bort av den fine oransje ørkensanden. Til slutt la jeg meg ned på berget under grotten indianerene kaller solens øye. Der spillte Richard indianerfløyten sin og sang gamle navaho sanger for oss.

Dette er den andre dagen jeg står opp for å se soloppgangen. Solen er seilet over dalen og lyser opp alle juvene og elveleiene i Grand Canyon. Frostrøyken fra munnen får ett gulig preg av lyset. Det er en god start på en tidlig dag. I morgen forlater jeg naturen og drar igjennom ørkenen igjen, denne gang retning Vegas. Jeg savner allerede rimet på soveposen, muldyrenes hese kremting og bållukten på alle klærne.

Min siste dag her nede.

mars 9, 2010

Den grå himmelen henger tungt over taket. Snart kommer det til å regne. Inne på rommet renner badevannet opp i skum. Det lukter roser og pasjonsfrukt. Merloten i glasset tegner stripete tårer, og har ikke mer enn fire slurker igjen. Leppene mine prikker.
Det er min siste dagen i Texas. I natt tar jeg flyet til Los Angeles og begynner turen rundt California.

Tiden her nede har vært mer anderledes enn jeg hadde trodd. Hva var mine forventninger når jeg kom ned hit? Det er vanskelig å svare på. Å bli venner med intervjuobjekter. Nei. Å måtte være psykolog for andre. Nei. Å bli seksuelt trakassert. Nei. Å se drama mellom fanger og deres kjærester. Nei. Tungt arbeid. Ja. Å måtte finne egne svar på rett og galt. Ja. Men ikke nesten ingenting har skjedd slik jeg trodde det kom til å bli.

Det kjennes trist å dra herfra. Dette er en plass der virkeligheten, lovverket, menneskene påvirket av det og urettferdigheten treffer deg rett i ansiktet. Det er vanskelig å ikke bli preget av det.
Så hva har jeg lært? Nå skulle jeg ønske at svaret mitt er komplisert.
Men det enkleste svaret er  at mennesker i fengsel, er fortsatt mennesker. Og de er like forskjellige og anderledes som menneskene utenfor murene. Men ingen fortjener å leve og dø på den måten det skjer her.

Jeg skrur av badekranen. Badekaret vært mitt bomberom her når jeg har vært stresset. Men nå kan jeg slappe av. Den vanskelige delen er over.

Det vanskelige.

mars 7, 2010

Det blåser kaldt på verandaen og jeg sitter utenfor, siden Eileen glemte en panne med baconsmør på ovnen. Røyken ligger tjukk i huset, og ørsmå, fettete askeflak dekker alt inne i huset. Som egentlig er trailervogn.
Hun har akkurat gått inn igjen. Hun spør om jeg vil bli med inn. Jeg takker nei.
Jeg vil være alene, sier at den friske luften er god. Vi har sittet på verandaen og hun har grått. Ting går ikke så bra med kjæresten hennes. Han drikker. Og hun er sint på barna som ikke kommer på besøk.

Jeg har ikke sagt mye. Bare at det er trist.
Det er dette som kjennes vanskelig.

Her nede opplever folk sterke ting. De har et behov for å prate, få ut alt som ligger på hjertet.
Men ofte er deres tanke om en dialog, en monolog.
De kommer til meg, full, edru, tidlig morgen, sent kveld, mens jeg jobber, mens jeg snakker i telefonen og forventer at jeg skal lytte. Mitt behov for privatliv blir ikke sett. Det gjør meg sliten.

I går tok jeg en dagstur til Louisianna. Bare for å få en pause for meg selv. Det kjenntes godt. Tok en buss. Jeg var den eneste passasjeren under førti. Bussjåføren annonserte over høytaleren at jeg var en reporter fra Norge og at alle måtte vise meg god texikansk gjestfrihet. Kom frem til et kasino. Spiste middag med en svart familie. De var datter, tanter, og foreldre. Jeg var høyere enn alle, og hadde vansklighter med å forstå slangen ved bordet. Komisk. Gikk i baren og drakk bloody Marys. Nok til å få meg susa. Snakket med noen veteraner. Ble venn med bartenderene. Så dro jeg hjem igjen.

Eileen kom nettopp ut igjen og spurte om jeg ville komme inn. Jeg er kald. Men fortsatt sliten, så jeg kommer til å sitte her et par timer til.

Et uventet møte.

mars 5, 2010

Det har vært en rolig dag. Ingenting oppsiktsvekkende. Alex og Larissa har vært på besøk inne på dødsgangen. Denne gangen har Larissa møtt en ny fange, en som vil snakke om henne, og om graviditeten hennes. Ikke om hans egen sak eller dommen. Men han vil gjerne vite hvilket undertøy hun har på seg. Det svarer hun ikke på. De snakker om andre ting i stedet. Og når klokken har passert to, er hun ute i den varme solen igjen, og han er ført tilbake til cellen.

Jeg står og venter på henne. Jeg er blitt tillatt inn på fengselsområdet for å plukke henne opp fra besøket. Men jeg må være utenfor besøksområdet. Larissa er enda ikke kommet ut. En høyt gjerde med ruller på ruller av piggtråd skiller meg fra innsiden. På strengene sitter sorte troster og kvittrer med hverandre

Himmelen er kun tegnet med noen få hvite streker og asfalten er blitt varm i løpet av morgentimene. Piggtråden kaster lyset tilbake i sølvglimt, og jeg har lyst til å se nærmere på den. Hvor lange er piggene? Det er ikke lov til å gå bort til gjerdet, så det kan bli vanskelig å finne ut. To fengselsbetjenter står og prater ved noen på fortauskanten lenger bort.

«Hi. I´m just wondering… Is it okey for me to go to the fence to see the barbwire?»

De spør hvorfor jeg vil se piggtråden. Om jeg kjenner noen som sitter inne. Om hvor jeg kommer fra. Skal jeg gjøre besøk med innsatte.
Så ser de på hverandre, før den ene følger meg over gressplenen og vi står sammen foran gjerdet. Jeg spør om det er strøm i gjerdet? Nei. Kan jeg få ta på piggene? Ja, værse god. Ikke skjær deg.

Piggene er alle 2, 5 cm. De snor seg som lange agn rundt metalltråden. Og det er ruller både oppe og nede. Tuppen er syltynn og har en ørliten hekt. Jeg setter fingeren mot den. Den presser opp mot huden og kan lett stikke hull. Be carefull with that.

Vi går tilbake til fortauet. Han forteller meg at han jobbet 15 år i fengslet. Og at han syns dødsstraff er ok. Vi setter oss på fortauskanten og snakker alle tre om livet i fengsel. Den andre betjenten forteller meg om gjenger innenfor murene, og peker på vinduene hvor rommene deres er. Det er også vanlig at fengsel driver med dyrking av grønnsaker, trær og oppdrett av hunder til fengselbruk. Han syns også at dødsstraff er ok.

Larissa er kommen ut av besøket, og jeg kan se henne igjennom gjerdet. Jeg sier ha det til de to betjentene og går henne i møte. Hun ser på mennene og spør «Hvorfor snakket du med fengselsdirektøren?»

«I just feel so bad for his mom. I just feel so bad.»

mars 3, 2010

Radioen skurrer i bakgrunnen. Larissa slår den av. Bare viften fra ovnen lager lyd.
Vi sitter stille en stund, alle tre. Jeg, Alexandra og Larissa. Alle føler den samme ekle følelsen i magen. Alle kjenner blyet i brystet.

Klokken ti på seks forteller Alex meg at det skal foregå en henrettelse i Huntsville, byen jeg besøkte i helgen. Hun har møtt moren til mannen som skal henrettes. De møttes for første gang sist fredag da Alex var i fengslet for å se sin ektemann på dødsgangen. Moren forteller Alex at hun synes at hun er modig som gifter seg med en på dødsgangen. En flott, sterk og modig kvinne. Når Alex begynner å gråte, omfavner moren henne. Igjennom glasset i besøksrommet kan Alex se mannen gjøre et av hans siste besøk med familien sin. Når klokken slår seks vil de gi ham den første giftsprøyten.

På radioen forteller de at alt går som planlagt: familen er i vitnerommet for å se ham bli henrettet, og han har spist sitt siste måltid. De spiller anti-dødsstraffsanger på radioen, og jeg kan ikke la være å kaste blikk på den gulbrune klokken med hvite tall. Den nærmer seg seks. Den slår seks.

Alex knuger colaglasset. En gang kan det være hennes mann klokken slår seks for. Minuttene tikker videre, den tikker frem til tjue minutter over seks.
En journalist fra utsiden av fengslet står blant de 22 demonstrerende menneskene og rapporterer: The execution is over. The family is in tears and will not give a statement yet. They´ll be heading over for the funeral home where they can at last be together with their son and familymember again. He´ll be warm, and they´ll be able of touching while he stills feels alive. This is awful evening and terrible date in american history».

Larissa slår av radioen. Alexs stemme har en høyere, mer uklar stemme en vanlig. » I just feel so bad for his mom. I feel so bad.» Hun går til badet og kaster opp.


Bilder fra turen sålangt.

mars 2, 2010